Bilde Extravaganza!

Det er seint på kvelden, jeg surfer på nettet og kom over denne setningen:

"Jeg har da vitterlig ikke glemt bloggen min, bare bedrevet uaktsom forsømmelse"

Så jeg stjal den. Tyv som jeg er.
Sannheten er at det er altfor fint vær til å sitte inne med en datamaskin. Det er som gamle damer ville sagt "Det e nesten for galt å ikke være ute i det hær været!". Jeg kunne ikke vært mer enig. Eksamenstida er helt uenig. Eksamenstida, som vi alle er så smertefullt inni just nu, vil at man skal sitte inne i klamme rom, med klamme bøker og klamme, stressa studenter. For å være ærlig er det ikke helt my cup of tea, og jeg foretrekker mye heller å ligge i gresset å strekke på liv og lemmer. Jeg er sikker på at mang en erfaren student vil kunne fortelle meg at våren er en forræderisk venn, som får deg til å forsømme alle skoleplikter og heller vie ditt liv til sol og musikk. Til mitt forsvar vil jeg si: Man har da lært seg å multi-taske!
Eksempel: Ta med bøkerne ut i sola! Tjohei som det går!

Så joda. Sommer i april. Fett nok. Jeg har konstantert at jeg er våryr, da jeg nettopp har sett filmen Step Up, og hadde en ekstremt hard time med å holde tilbake de syvhundreogseksti fjortis-knisene som boblet opp i magan. Å være 20 år er tydeligvis ikke synonymt med å være moden. Hurra for meg.

Og som en avslutning på dette innlegget skal jeg legge inn en liten BILDE EXTRAVAGANZA, som er et så extravagant uttrykk at jeg i skrivende øyeblikk valgte å bruke det som tittel. Fancy, aiiiit! (Takk til Marianne, du vet det ikke enda, men jeg har lånt dine bilder)


Her ser vi tre snasne mennesker på Pair-a-Dice (populært kalt dinern)


Flere snasne mennesker på dinern!
Hygge på Marinen en lørdags formiddag.
Marianne og Astrid presenterer: Hygge.
Snasen headliner.

Jeg er solbrent.

I nord-norge sist uke har det vært snøstørm. Folk har satt seg fast på fjellet og helikoptre har ikke hatt mulighet til å søke. Det snødde og det snødde. Nå regner det. Det er altså et dritvær.

I nord-norge altså.

Ikke i Trondheim, hvor jeg er.

Jeg er nemlig i skrivende øyeblikk solbrent. En dag med grillings i sola, og jeg har blitt brennmerket. Og lykkelig for det. 

I skrivende øyeblikk er jeg også atter en gang barnevakt med Marianne. MJ har nettopp ledd så hardt av Absolutely Faboulus at hun holdt på å kveles. Vi har brus, potetgull, ferdigpizza og en TV på 54684637 tommer som just nu sender Oceans Thirteen.

Rock on.

Rettelse. Det er ikke en banjo, men en BALALAIKA!

Skattejakt.

Jeg har igjen vært på skattejakt i bestemor og bestefars gamle hus.
Svært fornøyd med dagens utbytte:

1 stk. BANJO
Vel og merke uten strenger og med en sprekk, men det gjør ingenting fordi å spille banjo er noe jeg ikke kan. Banjo er tøft å eie, and it's all about the image.

2 stk. hatter av typen mafia
I følge mamma brukte bestefar den ene hatten når han var i Suez, sammen med en skinnfrakk. Det er så kult at det rabler. Defor overtar jeg hatten. èn mørkegrønn hatt, og èn blå. Blodfett.

1 stk. veske i lakk anno 1950
Denne veska er toppen av kransekaka. Den burde i hvertfall vært på toppen av ei kransekake. Hvis jeg skal lage en kransekake, så skal den få være på toppen.
Veska er rund, i lakk, skinnende og herlig. Petitè. Mamma hadde sett den og sa "Den må jo passe perfekt til den der pinup-kjolen din, Heidi"

Åååhurrramegrundt. Skal få knipset noen bilder av herlighetene snarest. Men først må jeg pakke. Fordi jeg skal tilbake til o'herlige Trondheim om få timer. Tilbake til sommer, sol, utepils og småsko :)

ALLRIGHTY'O!

Tullball

Jeg ble plutselig livredd for at bloggen min har gått fra intelligente og morsomme skriblerier til usammenhengende ræl. Rettelse: Usammenhengende ræl har det vel alltid vært, men i motsetning til nå så var det intelligent og morsomt usammenhengende ræl.

Men jeg holder koken, og i dag skal jeg snakke om sport.

Mamma sitter i skrivende øyeblikk og forbanner seg over at pappa har okkupert tv'en med å se på sport. Først var det fotball-kamp, fair enough. Pappa er tross alt en mann, og det er bare sunt for en mann å interessere seg for slikt. Men nå er kampen over, og det som gjenstår er en 78timers lang diskusjon om den samme kampen. "Atte gåår ann!"

Mamma var så søt at hun fortalte om den morsomste fotballkampen hun noen gang har sett, nemlig:

Lilleputtfotball en gang for 14 år siden!

Yours truly (altså meg, meg, meg) var nesten headhuntet (som min kjære bestefar ville sagt) til å være med på laget. Dette hadde ingenting med mine enorme talenter innenfor fotball å gjøre, men heller at de manglet spillere. Nå skal det sies at fotball for 6åringer har vel sjeldent noe med fotball å gjøre- Noe denne kampen som jeg skal fortelle om er et glimrende eksempel på.
Det blir fortalt om en skokk med små barn i fotballdrakter som nådde til nedenfor kneet (altså ca. en halv meter lengre enn "kjolene" noen jenter bruker på byen. burn.)

Mamma forklarer kampen som en orgie av entusiastiske foreldre, vaffel og syltetøy. Det forundrer meg litt at den mest essensielle delen i en fotballkamp aldri blir nevnt i denne historien, nemlig: fotballen. Den er nemlig meget uviktig i en fotballkamp for 6-åringer.
Det eneste jeg husker selv fra denne kampen var at midt i kampen så jeg en kattunge. Jeg fortsatte med å "spille litt fotball, falle, for så å bruke dette fallet som en unnskyldning til å heller leke med katten.
De barna som var igjen på banen hadde andre ting å ta seg til de også. Noen klatret ivrig på den stakkars dommeren for å blåse i fløyta, fordi fløyte, det er gøy det!

Mamma skyter inn: "Har du fått med deg at keeperen måtte ha faren med seg i målet?"
Å være keeper er nemlig en skummel affære. Pappan til keepern var sikkert stolt som en hane.
("Å fan, ka det e førrslags gutt æ har fått? Jaja, man må vell belage sæ på at guttn aldri kommer tell å bli en dånn sjuann")

Og jeg ler. Dette er en av de situasjonene jeg skulle ønske at jeg kunne vært flue på veggen.
Mamma informerer stolt om at dette er den eneste gangen hun har sett en hel fotballkamp.

Las Vegas Casino

Det er ferie og jeg er på hytta. Hobbyspåkoner hopper fram fra alle hjørner og spår at dette kommer til å bli en rekordfin påske, som kommer til å steike oss syden-brun og skiføret kommer til å være upåklagelig. Så fint for meg da at jeg sitter inne, seint på kvelden og gjør absolutt ingenting. Denne gærne trangen til å sitte litt ekstra våken er helt absurd. Oppesittinga mi kan bare resultere i to ting, og begge to negativ på hver sin måte:

1. Jeg sover lenge, og går glipp av sola, skiføret, en god påskefrokost, påskelunch og middag.

2. Jeg blir vekt av to stk. halv-irriterte foreldre i morgengryet med setninger som "God morgen! God frokost! Du går glipp av sola! VI SKAL MÅKKE!" Også går jeg rundt resten av dagen som en halv-våken zombie.

Egentlig har vi en tredje utvei, som har et positivt utfall, nemlig å skrive seg ferdig fort som fanden, og hoppe rett i sengs. Superdupert.

Jeg velger nummer 3. tusen takk.

Men JA. Grunnen til at jeg satt våken i kveld var djevelens verk fra i fjor, nemlig:

LAS VEGAS STYLE KABAL

Som regel kan jeg styre meg med kabalen (løgn. Det kan jeg absolutt ikke, hvem er det jeg prøver å lure?) Men denne gangen gikk det bare ikke. Jeg har nemlig vært on a roll, og opparbeida meg en staselig poengsum, som jeg skal legge ut her, på bloggen min, sånn at alle skal syns at jeg er dritgod i kabal og elske/misunne meg for evig.

poengsummen er 1474. SLÅ DEN HVIS DU KAN! Jeg urfordrer nemlig.

Helsing frå 3000

Nå sitte jeg i Tromsø på biblioteket (les: NORGES FINESTE BIBLIOTEK) som inneholder alt et bibliotek skal inneholde: Turtelduer som kliner i enn comfy sofa, mennesker som snakker høyt og lenge på et språk jeg ikke skjønner, men regner med er fra varmere strøk av typen midtøsten, ivrige studenter med sinte blikk, små barn i nederste etasje og en ivrig mobilbruker som ikke har skjønt konseptet "Her bruker vi innestemmen, folkens".
Og her sitter altså jeg, på en maskin som fortsatt bærer preg av fotsvetten til maskinbrukeren før meg. Men det er greit.
Jeg er en fattig student, og tar til takke med det jeg får. Om det så er en skarve time på en maskin i et område som er forpestet av en annen manns fot-fis.

Angsten tar tak i meg, og jeg innså nettopp at hvis ikke tå-fjerten forsvinner før min time er omme, så vil folk tro at det er mine bein som har et flatulensproblem.

Folk er ikke som man tror. Det var kanskje ikke mannen før meg som hadde gassende føtter, men noen var det ihvertfall. Og det ække meg.

Nord og ned

Jeg vil bare informere alle sammen om at nå er det påskeferie. Joda-neida, semesteroppgaven er vel ikke helt 100% ferdig enda, men jeg har etter mye om og men kommet meg til Tromsø.
Men det var ikke bare-bare det, skal jeg fortelle deg!
Og i anledningen min tilbakevending til det kalde nord vil jeg lansere mitt nye innlegg:

Trondheim, Heidi og SAS Braathens presenterer:
Nord og ned - Og litt opp igjen.

Min reise begynte en tidlig morgen den 1. april. Mine planer var å reise til det kalde nord senere på dagen. En tilsynelatende enkel oppgave, kan vi nok si oss enig i. Men du skal vite at hovedpersonen er en distrè karakter, med hyppige tendenser til å blinkse på klokka og gjøre nesegrusende planleggingsfeil. Og dette skulle man da erfare, atter en gang.

I god tid før flyet skulle gå, møtte jeg Eline i byen for å ha "en veldig intellektuell samtale og diskurs" om semesteroppgaven og planlegging av videreføring av arbeidet, da jeg skulle dra senere på dagen. klokka 17.05. Glem ikke det mine kjære lesere. Plutselig var klokka 16. Og det er her det går galt. Jeg skjønte plutselig at min brilliante utregning om at hvis jeg tok flybussen i firetida så ville jeg ha god tid, var riv ruskende gal. Skjønte plutselig at hvis man tok bussen fra byen, så bruker bussen 51 minutter, i motsetning til hvis man tar den fra KBS (som jeg ellers gjør) så bruker den bare 27 minutter. I tillegg skjønte jeg at det bare er èn time mellom 16 og 17, i stedet for TO som jeg hadde kommet fram til. (Og ja, jeg er glad for at jeg bestod matte på vgs, men jeg skjønner det fortsatt ikke) Og det er her jeg vil komme med noe jeg velger å kalle:

Tips til distrè reisende:

- Ring SAS. Alltid. Flyvertinner er født og oppvokst til å hjelpe deg. Uansett hva, uansett hvor.

- Alltid dobbeltsjekk. (Her er man etterpåklok. Dette skjer ofte hos meg, og jeg håper at min etterpåklokskap behjelpelig for andre)

Altså. Det var helt garantert at jeg kom til å miste flyet. Minner om den gangen jeg mista flyet i London, de 20 ventetimene og 3000 kronene som forsvant kom knusende ned i hodet mitt, og jeg kasta meg på telefonen til SAS.

"Heeeeeeeei. Æ har mista flyet mitt"
"Joda, men da kan vi sette deg på stand-by til 19. Da mister du plassen på 17.05 flyet, men..
"Det har æ allerede gjort."
"...Men da har du sjangsen på 19."

Fett nok. Mitt alltid så coole image holdt på å falle en smule fra hverandre, men jeg holdt maska. Ringte mamma og Maria, og ba på mine knær om at de ikke skulle fortelle det til pappa. Pappa er den som blir oppgitt, skjønner'u. Flink å oppfostre yngstedattra, men distrè har hun alltid vært.

Kom på flyplassen. Løp til service-stasjonen. Fikk billett. Ropte til SAS-dama i ren lykkerus:

"Æ elske DÆ, og Æ ELSKE SAS!!!"
(Her skulle jeg selvfølgelig ha slengt inn "Og æ elske FINANSKRISA!" da det antageligvis er grunnen til at jeg fikk plass. Men det gjorde jeg heldigvis ikke)

Svaret jeg fikk var:
"Ja, jo det er fint. Fortsett med det..."

Dagen var reddet.
Men det er ikke slutten på innlegget mitt, for hva er vel en reise uten historier fra flyturen? INGENTING.

So here goes:

1. NOEN ga et barn på flyet ei fløyte!
EI FLØYTE. Å fy faen. Og jeg spør meg selv: Hva slags reindyrket ondskapsfull og sadomasochistisk handling er dette?
La oss nu i samme slengen gi meg en pistol, også ser vi hva som skjer? HÆ?

2. Du vet du er på et fly til nordnorge når du overhører en samtale som denne, mellom to gamle menn med en stemme som er så dyp at det dirrer i flyet, opprevet at flere tiårs misbruk av Rød mix- rullings:

"Åjasså, e du også ombord i båten?"

Det er bare å innse det.
Sjarken er avleggs.
Fly er trendy, også blandt feskar-folket.

Og helt til slutt;

Hederlig omtale til Anders:
Som kom å henta meg på flyplassen uten å nøle. Denne mannen er verdens kuleste.

Hederlig omtale til Maria:
Som hadde lagt herlig sunn pizza/piccolinis til jeg kom. Og som alltid var i herlig humør og en god støtte under mitt nesten-nervøse sammenbrudd.

Det skal ikke så mye til enn en strabasiøs ferd for å sprite opp inspirasjonen.