Tullball

Jeg ble plutselig livredd for at bloggen min har gått fra intelligente og morsomme skriblerier til usammenhengende ræl. Rettelse: Usammenhengende ræl har det vel alltid vært, men i motsetning til nå så var det intelligent og morsomt usammenhengende ræl.

Men jeg holder koken, og i dag skal jeg snakke om sport.

Mamma sitter i skrivende øyeblikk og forbanner seg over at pappa har okkupert tv'en med å se på sport. Først var det fotball-kamp, fair enough. Pappa er tross alt en mann, og det er bare sunt for en mann å interessere seg for slikt. Men nå er kampen over, og det som gjenstår er en 78timers lang diskusjon om den samme kampen. "Atte gåår ann!"

Mamma var så søt at hun fortalte om den morsomste fotballkampen hun noen gang har sett, nemlig:

Lilleputtfotball en gang for 14 år siden!

Yours truly (altså meg, meg, meg) var nesten headhuntet (som min kjære bestefar ville sagt) til å være med på laget. Dette hadde ingenting med mine enorme talenter innenfor fotball å gjøre, men heller at de manglet spillere. Nå skal det sies at fotball for 6åringer har vel sjeldent noe med fotball å gjøre- Noe denne kampen som jeg skal fortelle om er et glimrende eksempel på.
Det blir fortalt om en skokk med små barn i fotballdrakter som nådde til nedenfor kneet (altså ca. en halv meter lengre enn "kjolene" noen jenter bruker på byen. burn.)

Mamma forklarer kampen som en orgie av entusiastiske foreldre, vaffel og syltetøy. Det forundrer meg litt at den mest essensielle delen i en fotballkamp aldri blir nevnt i denne historien, nemlig: fotballen. Den er nemlig meget uviktig i en fotballkamp for 6-åringer.
Det eneste jeg husker selv fra denne kampen var at midt i kampen så jeg en kattunge. Jeg fortsatte med å "spille litt fotball, falle, for så å bruke dette fallet som en unnskyldning til å heller leke med katten.
De barna som var igjen på banen hadde andre ting å ta seg til de også. Noen klatret ivrig på den stakkars dommeren for å blåse i fløyta, fordi fløyte, det er gøy det!

Mamma skyter inn: "Har du fått med deg at keeperen måtte ha faren med seg i målet?"
Å være keeper er nemlig en skummel affære. Pappan til keepern var sikkert stolt som en hane.
("Å fan, ka det e førrslags gutt æ har fått? Jaja, man må vell belage sæ på at guttn aldri kommer tell å bli en dånn sjuann")

Og jeg ler. Dette er en av de situasjonene jeg skulle ønske at jeg kunne vært flue på veggen.
Mamma informerer stolt om at dette er den eneste gangen hun har sett en hel fotballkamp.