Samira; Verdens tøffeste kvinne

Shalom.

Jassågitt.

Jeg begynner dette innlegget med en liten historie fra mandags morgen:
08:20 Heidi står opp, tar seg ei brødskive og labber ganske så søvnig (les: halvveis i koma) til morgenmøte. Det første jeg møter er ett ark der det står:

Nettverksseminar - Nye abrahamsenteret på Gazastripa
Formål: Sjå på mulegheitene for å etablere eit solidaritetsprosjekt.

Jeg tenker... "hæ? I dag?" Jeg visste vi hadde snakket om prosjektet, og at vi skulle velge ut noen som skulle dra til mandagen, som tilfeldigvis var denne mandagen, og vips var Benedicte, Martin og meg valgt, og vi skulle reise om en time.
Jepp, reise. Vi skulle nemlig til Seljord FHS, hvor vi skulle diskutere temaet. Mandag til tirsdag. En overnatting. Okei, tenkte jeg. En time til å fikse på fasaden og pakke det jeg skulle ha med. Jeg endte opp med en fjong fasade, tannbørste, tannkrem, og ei ekstra truse. Men shit-au. Er fasaden fin, så er alt fint, eller hur?

Jepp. Etter omtrent to timer buss med en særdeles snakkesalig dame fra Danmark som snakket om alt fra tollen til heftig Seljords-orm guiding var vi endelig framme. Seljord fhs er en veldig fin skole, som har en fantastisk kunst/formingshus, hytte-tendenser, badestamp og sære linjer. De har kapasitet til å ta inn 100 elever, men i år var det bare 36 stk. Det var rart å se så få elever, det var omtrent like mange elever som møter opp til frokosten på en søndag klokka 10:00, etter en fuktig kveld på Hummer % Kanari. Altså: Få elever.

Også ble vi sendt rett inn på møte. Først ble vi informert om hva Abrahamsenteret faktisk er:
Abrahamsenteret er en skole i Gaza som ble startet i 1994. Skolen prøver å følge folkehøgskoleideen. Altså kan man kalle det en slags folkehøgskole i Gaza. Det som er så fint med denne skolen er at den tar inn både Israelske elever og palestinske elever, de underviser både i hebraisk og arabisk, og på den måten skaper forståelse mellom de to statene. Kort sagt, altså.

Deretter kom kvinnen som leder hele skolen. Samira, som etter min mening er verdens tøffeste dame:
Samira jobber som rektor og direktør på skolen. Jeg tror aldri jeg har møtt en mer engasjert og inspirerende dame før i hele mitt liv. Uansett hvor mye motgang hun får, og uansett hvor mye Hamas herjer i Gaza så sier hun: "I will never give up". Hun sa det sikker 100 ganger i løpet av innlegget sitt. Samira er ikke akkurat en stor folketaler, men når hun snakker, så snakker hun med ett enormt engasjement, og man ser hvor mye hun virkelig bryr seg om at skolen skal fungere.
Oi, dette ble dypt.
Hun er gift med en mann som heter Sam som bor i Israel. Sam og Samira kan bare møtes når de reiser ut av landene, pga av de strenge reglene og grensen mellom Gaza og Israel. Det er helt utrolig at de holder sammen. Før vi møtte Sam sa Arild (rektoren) at "Sam, til tross for mye motgang, så er han en glad om smilende mann, og når han smiler, så smiler han med hele ansiktet". Arild kunne ikke hatt mer rett. Han smiler virkelig med hele ansiktet.

I første omgang er det snakk om hva man kunne gjøre for å lage kontinuerlig engasjement og samarbeid mellom folkehøgskolene, utvekslingselever, nettverk og aksjoner. Vi elevene ble bedt om å være med for å komme med nye ideer og selvfølgelig for å bli engasjert.
Vi fikk noen problemstillinger vi skulle jobbe med, og senere presentere. Vi elevene tenkte vel egentlig at de ideene vi kom med var litt åpenlyse, men lot seg gjøre, og ville være effektive.
Til våre store glede viste det seg at "de voksne" ble overbegeistret over ideene, syns de var kjempebra og revolusjonerende, og at de aldri ville kommet på de selv.
Det var jo positivt. Det er fint å kunne bidra.

Men ja. To be continued.
Og for å avslutte på en fin måte, så skal jeg avslutte med en sang som en palestinsk sanger (ei jente som var med, men som hadde ett veldig komplisert navn som jeg ikke husker) sang til oss på mandagen. Her sangen, oversatt til engelsk: (litt gebrokkent, ikke bry deg om feil ordstillinger)

With peace, we started with peace
The globe answered us with peace
with peace, with love the world became sweet

Why are people on one side,
and other people on the other side?
Whatever we are, and whatever you are.
You and we have the right to life and peace

We extended our hands to the beloved
All nations welcomed us from every valley
Light gives life to every nation
We see the truth when we are far from darkness