cuz i haz to

Blogg. Elsket av mange, hatet av enda flere.

Som den trend-hora jeg er (eller fæshioniiista om du vil) så har jeg selvfølgelig (og ty-de-lig-vis) også en. Jeg begynte som alle andre å blogge når blogg var kult. Nesten like kult som facebook. Eller nettby. Nettby er for de spesielt interesserte. Jeg for min del er ikke med i nettby, jeg har da litt moral. Problemet her er at jeg, i motsetning til mange andre, slutta liksom aldri å blogge. Jeg bare fortsatte. Og her sitter jeg, 5 år etter at jeg skreiv mitt første blogg-innlegg, og blogger videre. Det blir nesten litt tragisk. Men likevel ikke så tragisk at jeg føler at jeg må slutte.

Det er forresten litt viktig for meg å nevne at tidligere blogger er sletta fordi de var full av fjas, i motsetning til denne som bare er full av hyper-aktuelle og interessante tema for gud og hvermannsen. (HAHA)

Grunnen til at dette kommer på bane, er en herremann ved navn Mr.Beck, populært kalt Simen, som syns det er gøy å kritisere blogging. Selv slutta han å blogge sist sommer, så han kan jo selvfølgelig kritisere så mye han vil, uten at det blir slengt tilbake. Aiiit? Neida. Simen er allright, og han snakker ikke bare tull. Han sier nemlig at de beste bloggene er nemlig de som ikke handler om bloggerens liv, av typen “I dag spiste æ potetgull. I morra må æ trene det bort”, men de som skriver om tema, greier and the entire shitznitz. Jeg er enig. Men likevel. Vi har for lengesiden etablert det faktum at jeg har et ekstemt eksponeringsbehov, og jeg velger å tro at folk er genuint interessert i hva jeg spiste til middag. Og det er nemlig noen som er det. Jeg har jo tross alt 6 følgere til bloggen min.

(Proud much?)

Det vi kom fram til tilslutt var selvfølgelig at Simen uansett ikke var min bloggs målgruppe, og at det omtrent er det samme som om en 80 åring skulle sett Waschera og irritert seg over at det ikke var no' gøy.

Konklusjonen her er selvfølgelig at Simen er en 80åring som ser Waschera.