Min årlige eksistensielle krise

Hvert år skjer det samme. Det kommer ett punkt hvor jeg tenker: 

"Ka i faen e det æ egentlig driv på med, og ka faen skal det egentlig bli av mæ?" 

Etterfulgt av et laaaangt sukk og et: 

"Æ har ingen framtiiiiiid!"

Det slår aldri feil. Og hver gang gjør jeg noe skikkelig dumt. Fakta fan. 

I fjor skjedde dette: Jeg satt i leiligheta til Maria en søndag, fyllasjuk og alene. Da sneik den årlige eksistensielle krisen seg på, og plutselig hadde jeg ingen venner, ingen ordentlig utdannelse og absolutt ingen lys framtid. Det var da en meget prangende og flashy reklame for forsvaret dukker opp på skjermen: "Bli med i FORSVARET! Få venner! Få utdanning! Få penger!" og BAM, til tross for mine tidligere veldig sterke politiske meninger, hadde jeg sendt melding og bedt om informasjon om denne geniale institusjonen.

To uker senere, når krisa var vel over (den varer omtrent bare i en dag) kom det en feeeit konvolutt i posten, fra forsvaret, som ba på sine knær om å få flere jenter i forsvaret. De fikk ingenting, jeg fikk brensel til peisen på fhs.

Thank god for at det innfallet gikk fort over. 

Nå har jeg nettopp hatt ei ny krise, og gjort noe enda dummere:

JEG har nemlig meldt meg på Robinsonekspedisjonen 2009.

heeeee heeee heeee...!

Nå vet jeg ikke helt hva mer jeg skal si. Jeg har nemlig ikke noe forsvar for mine tullete handlinger. Men jeg skal si deg dette; Hvis robinson betaler en tur til Oslo for å ta en psykologisk test på meg, så skal jeg faenmeg dra!