Om det å sitte barnevakt en lørdagskveld

Klokka har så vidt passert 21:00 og rundt om i den vide verden begynner folk å våkne til liv. Det er lørdagskveld, og på lørdagskvelder skal man ha det gøy. Mor og far sitter på en fly til det store utland, festfolk har såvidt begynt på øl nummer to eller tre, og de mer ordentlige menneskene har pynta seg, og sitter å venter på at rett nummer en i en treretters middag. The hills have eyes 2 har nettopp begynt på Canal+, etter å ha sett 2 minutter av introen har jeg funnet ut at den filmen skal jeg ikke se.

Hvorfor vet jeg hva som går på TV på en lørdagskveld? Jo det skal jeg fortelle deg. 

Våkna en smule groggy i morges etter det man kan kalle en fuktig fredagskveld på byen av en infernalsk telefon som brølte meg i øret. Den som ringe var ingen andre enn min fryktelig hyggelige husvertinne. Hun og hennes hubby hadde veldig lyst til å gå ut å spise middag, og til den anledning trengte de en barnevakt. Marianne er fortsatt på sykehus, og Ingvild vel ikke frk.barnepasser, så jeg var siste mulighet. Her skal det sies at jeg ble caught off guard. Og med tanke på at det siste jeg hadde lyst på denne morgenen var mer øl, og en rolig innekveld med TV hørtes helt fantastisk ut, så svarte jeg at det kunne jeg godt gjøre.

I øyeblikket jeg la på kom en liten bølge av anger. Nå kom jeg på at jeg var invitert til en fest, og to vorspiel denne kvelden, og at fest egentlig er ganske gøy. Men jeg er kvinne av mitt ord, og tror riktignok ikke jeg dævver av å ikke gå ut. Tror faktisk økonomien min er ganske enig.

Så nå sitter jeg her i overetasjen og tenker at dette er omtrent det smarteste jeg har gjort hittil i 2009. Barnet som jeg passer på er en liten krabat ved navn Mikael. Mikaels første ord var "kake". Det er fint å se at gutten har orden i prioriteringene. Når jeg kom til huset åpna han døra for meg, viste meg en leke, og spølte rundt på parketten med ullsokker (les: læsta). Rundt halv ni var han i seng, og etter det har jeg ikke hørt et knyst. 

Altså, barnet sover og her sitter jeg, i et hus med eget snacksskap, kjøleskap med isbitmaskin, 4 forskjellige brussorter, 3 forskjellige pizzaer, gi-gantisk TV med 500 kanaler og 4 fjernkontroller. Jeg lider ikke akkurat.

Dessuten har jeg frifamilie på telefon, og det vil si at jeg kan snakke gratis med min kjære søster, som også har en rolig lørdagskveld, og få noen herlige gullkorn slik som disse:

"Ho der Tone Damli Aaberge gikk videre i melodi grand prix...! Crap."

Hvaaaa? liker du ikke Tone? Her er man i sjokk. :p

"æ heia no på ho Wenche Myhre. Ho hadde den desidert beste sangen. Fordi det e Wenche Myhre altså"

...Sånn helt til slutt skal jeg skifte tema helt, og bare nevne for min far noe han sa en sein lørdagskveld over en pils eller to:

"Æ må jo faktisk bare innrømme at tatoveringe ikke e så ille, så lenge man kan skjule dæm"

HAH. Æ tar dæ på ordet, bare så du veit det.

(Det her er forresten som den gangen når jeg var liten og du sa: 

"Åh, det e no godt å noen gang få sleppe å sjetne tell matn med grønnsaker"

I never forgot.)